Jeg leste noe i Dagbladet i dag om skilsmissebarn at de greiser seg fint , jo takk jeg gjør det : ) . Har kanskje blitt litt tøffere og mere selvstendig pga av det . Det er jo forskjellig hvordan barn opplever skilsmisse og litt har vel med hvordan foreldrene gjør det tror jeg .
Mamma forklarte meg hvordan ståa var og var veldig åpen overfor meg og det er jeg glad for og det har vel hjulpet meg mye . Har ikke noe og utsette på henne for ho gjorde det som hun følte var det beste der og da . Jeg er stolt over henne at ho tok den avgjørelsen ved og skille seg fra min far .
Men det er ikke det at det har satt sår i meg dette men det er ikke selve skilsmissen som har gjort det . Det var nok at min far forsvann til USA og jeg visste ikke hvor han var jeg hørte ikke noe på flere år , han kunne ikke ha meg han for han hadde familie borti USA sa han . Kjekt og høre for ei jente 10 - 11 år men sånn setter spor .
Har prøvd i voksen alder og ta kontakt og ikke minst besøkte jeg ham 2 ganger men av en eller annen grunn ville han ikke ha noe med meg og gjøre i ettertid . Jeg veit ikke hva gale jeg har gjort , det eneste er at jeg er ærlig og rett frem og det tåltes tydligvis ikke .
Men sånn er det men en lærer og takle ting etterhvert men det som gjør meg sånn forbainna er at han har ødelagt meg mye psykisk og det kan prege min hverdag til dag dato . Jeg har jobba med og tilgi ham men det er ikke enkelt skal jeg si dere . Men no er han dø og jeg får håpe i min tro at han ser hva galt han har gjort mot meg og min mor den gang .
Ikke har jeg fått min rettmessig arv heller , han har vel gjort det han sa han skulle . Så mye elendighet som han har påført meg så føler jeg at jeg har min rett til og arv han . Han har noe småtteri her i Norge men nei da . Tanken min har faktisk vært og skifte etternavn for jeg føler at det navnet blir feil på meg no , liksom ta en skilsmisse selv fra han selv og navnet . Vi får se hva som skjer etterhvert .
Deter vanlig med skilsmisse i dag mere det enn at folk holder sammen . Noen prøver ikke og løse problemene en gang . At noen kan være utro og gå til sin partner etterpå er utenfor min store fatteevne , da må en være ett forferdelig menneske etter min mening . Det verste er at det går ut over ungene .
Noen foreldre greier og samarbeide kjempefint og da blir det nok ikke de stor problemene for ungene heller og det er jo det beste . Men så har du jo de forelder som gjør som det passer dem og lager ett sannt helvete og får faktisk ungene med på og lage ugreie mot den andre parten . Det har jeg opplevd og sett i flere anledninger .
Jeg er over 40 år men følelsen sitter der ennå så jeg vil no gå så langt og si at dere som er foreldre tenk over hva dere gjør i den situvasjonen da dere må gi opp ekteskapet . Men jeg har jobba hardt med meg selv jeg da for at dette ikke skal ødelegg livet mitt . Men av og til så kommer følelser snikende og da blir jeg veldig trist men jeg overlever det også .
Jeg har skrevet litt hva jeg mener og føler om dette med skilsmisse , det er nok andre som har andre tanker om dette , er det ikke ?????
http://www.dagbladet.no/2010/04/29/tema/helse/oppvekst/barn/11499791/
Det beste er om at folk holder sammen og er lykkelige . Jeg er ikke gift men samboer men har tro på at vi skal ha det godt sammen i gode og vonde dager .
Ha en trivelig dag kjære medmenesker og dyrk kjærligheten
Klem fra meg : )